Utvikling

Både arbeideryngel og droneyngel er utsatt for angrep. Larvene er mest mottagelige for angrep frem til de er 3-4 dager gamle. Spesielt er yngelen utsatt dersom den kjøles ned til ca 30oC i noen timer i dagene rundt celleforseglingen. Ettersom slik nedkjøling er av betydning, finner en oftest syke eller mumifiserte larver i yngelleiets ytterkant. Lite bier og mye yngel er ideelt for utvikling av kalkyngel, og sykdommen er mest forekommende på våren og forsommeren når yngelproduksjonen er stor og bistyrken liten.

Larvene kommer i kontakt med soppsporene via fôret. Sporene spirer i tarmen og mycelet utvikes raskt etter at cellene er forseglet. De døde larvene sveller ut til de fyller mesteparten av cellerommet. Soppens mycel gir larven en hvit og ”fluffy” overflate. Senere tørker de døde larvene inn til harde og kalklignende mumier. Etter hvert som soppen danner sporer forandres fargen til mørke grå eller sort.

Larvene kan dø både i åpne og forseglede celler, og noen ganger kan man høre rasling dersom man rister på en yngeltavle med mumier. De voksne biene fjerner mange av de døde larvene selv, slik at de kan sees på bunnbrettet eller utenfor flyhullet.

Flere faktorer ser ut til å påvirke utviklingen av sykdommen i bifolkene. Kuber med lite bier i forhold til yngel er mest utsatt, fordi det ofte fører til for dårlig oppvarming av yngelleiet og/eller for dårlig fôring av larvene. Er det få voksne bier er det ofte også for få bier til å rense ut syk yngel, slik at soppen får spre seg i kuben.

Bifolk som svekkes av andre sykdommer eller parasitter kan være mer utsatt for utbrudd av kalkyngel. Det samme gjelder bifolk i kuber som er dårlig ventilert eller som står i bigårder med rått og kaldt klima.