Symptomer

Larver yngre enn 48 timer er mest mottakelige for smitte. Larvene smittes når de får i seg infisert fôr. Bakterien oppformerer seg i larvens mellomtarm, hvor den konkurrerer med larven om fôret. Bakterien forblir i tarmen og invaderer ikke larvens vev. Larver som dør av åpen yngelråte gjør det fordi de sulter i hjel.

Smittede larver kan vise sjukdomstegn allerede etter halvannet til to døgn, og dør vanligvis før cellene forsegles. De døde larvene kan ligge i forvridde stillinger. Små larver blir delvis gjennomsiktige og har ofte synlige luftrør. Store larver blir slappe og synker sammen på undersiden av cellene. De blir fløtefargede og lukter syrlig. De døde larvene tørker raskt inn til skorper som de voksne biene fjerner relativt lett. Hvis en stor andel av larvene er angrepet, vil yngelleiet få et "lappete" utseende ettersom de voksne biene fjerner sjuk/død yngel og dronningen legger nye egg i de cellene som blir ledige. Bienes evne til å oppdage og fjerne sjuk yngel er en viktig resistensmekanisme mot sjukdommen.

Enkelte larver dør først etter at cellene er forseglet. Mens cellelokkene over frisk yngel buer svakt oppover, buer cellelokkene over sjuk yngel nedover. Cellelokkene kan også være delvis gjennombitte, ettersom biene prøver å rense ut den døde yngelen. Død yngel i forseglede celler er som regel slapp, slimete og sortbrun. Den slimete larvemassen er noe trådtrekkende, og har en ubehagelig sur lukt. Etter hvert tørker massen inn til skorper, som med litt vanskelighet, fjernes av biene. Symptomene kan forveksles med lukket yngelråte.

Utviklingen av sjukdommen er kompleks, og ennå ikke klarlagt fullt ut. Sjukdommen kan utvikle seg over måneder eller år, der den svekker men ikke dreper bisamfunnet. Symptomene kan bli mer eller mindre alvorlige eller forsvinne helt. Ofte ses sesongmessige variasjoner. Symptomene er ofte tydeligst på våren og forsommeren. En mulig årsak til dette er at det på denne tiden av året som regel er mye yngel i forhold til ammebier i bisamfunnet. Dermed mottar larvene mindre fôr og sannsynligheten for infiserte larver sulter i hjel øker. Andre ganger kan larver som er smittet, men som mottar rikelig med fôr, utvikle seg til friske voksne bier. Når larvene forpupper seg, tømmer de tarmen og kontaminerer cellene med millioner av bakterier. Smittepresset i kuben vil etter hvert kunne bli så høyt at en stor andel av yngelen blir infisert. Bisamfunnet vil dermed bli svekket og tilslutt dø ut.